Fuck it, I'm leaving

Så.. sist jeg blogget var i april. Så flink jeg er. 

Anyways, jeg har fått bølgen over meg igjen. Men det er for å meddele til min store fanskare av blogglesere at jeg tror faktisk jeg har bestemt meg hundre prosent for London i September. (Pluss at jeg egentlig skal øve til prøve, ergo resultat av prokastinering) Skal mest sannsynlig starte på University of Roehampton, ikke City som jeg tidligere har snakket om. Men det blir bestemt når jeg får et endelig vitnemål.

Jeg har vært så utrolig forvirret i det siste med tanke på hva jeg vil gjøre til høsten, det har nesten gått litt vel til hode på meg. "Skal jeg til London i høst?", "Skal jeg ta friår og reise til Australia igjen?", "Skal jeg studere i Oslo?", "I år, neste år?", "Hvilket universitet og hvilken retning?"  BAHH jeg har blitt helt gal. Og nå er det både spennende og godt å føle at jeg har landet på London. Det er nesten ekkelt, dette med hva man skal gjøre etter videregående. Jeg, og alle andre som avslutter vgs i år, har på en måte aldri måtte tatt såpass store valg, om du skjønner hva jeg mener. Jo, vi må velge om vi skal inn på realfag, samfunnsfag, elektro, TIP, etc. Men det er valg som er ganske åpenlyse uansett, så de er ikke så veldig store. Så kommer man inn, og løpet ligger klart foran deg. To år skole, noen år lærling. Ett år allmennfag, to år enten samfunnsfag eller realfag. Og kanskje et år på utveksling, om det er ønskelig. Da går man gjennom en prosess som fortsatt er ganske klar, selv om man kanskje ikke vet hvor man ender opp hen. Men valget etter videregående, det er annerledes. Det føles på en måte som man står og stirrer i en vegg, og det er så mye bak den veggen at man ikke helt klarer å gå bak den for å finne ut hva det er. Utrolig dårlig forklart, kanskje. Men man har stresset og kavet seg gjennom 13 år på skole fordi det er sånn det fungerer, og man glemmer kanskje å tenke på hva man skal gjøre når man er ferdig. Det er litt sånn som det føltes etter jeg kom hjem fra Australia. Jeg hadde planlagt og grublet i 4 år, så var plutselig året ferdig. Okei, hva skjer nå da? Sånn har det føltes litt nå også. Okei, jess, hva gjør vi nå da? Jeg må liksom begynne å planlegge livet mitt, sier du? Skal ingen ta valg for meg? Uhm, voksen, mener du? Riktig. 

Det er litt nervepirrende i grunn, men ikke nødvendigvis på en negativ måte. Sommerfugler i magen, kalles det vel. Man har jo tatt valg før, men de har liksom vært litt "fillevalg" i forhold. Nå må man faktisk ta ekte valg. Jeg har kjent mye på det at jeg har virkelig gått inn i meg selv og tenkt hva som er riktig for meg, virkelig kjent på magefølelsen og knadd den hardt fram og tilbake. Det viktigste av alt for meg, har vært å velge noe som føles riktig. Altså at jeg tenker på noe, som sier det ja i hele meg. En av grunnene til at jeg mener dette valget er så omfattende, er fordi det er så mye rundt det. Familien, skal jeg bo langt unna eller nære? Hadde jeg dratt til Australia hadde det ikke vært like lett å holde kontakten med verken familie eller venner, og jeg har ville gått glipp av mange forskjellige hendelser jeg egentlig burde ha prioritert. Et nytt barn i familien, eller bryullup og konfirmasjoner, kanskje. Og venner, hvilke venner skal jeg eventuelt dra med, eller ikke? Hvilke prioriteringer tar jeg med tanke på framtidige vennskap? Skal jeg dra helt alene? Er ikke det litt egoistisk? Blir den personen skuffet om jeg drar dit, eller velger det? 

Men så er det veldig typisk meg å overtenke også. Fordi det valget som jeg innbiler meg er så sabla enormt og avgjørende, er egentlig ikke så utrolig skummelt likevel. Om jeg så reiser til Oslo i høst, men ikke trives, så kan jeg vel bare finne på noe annet da? Vil jeg til London, men merker etter kanskje ett eller fem år at "nei dette var ikke noe for meg likevel", så finner jeg vel noe annet å gjøre? Jeg prøver å minne meg på at jeg verken avgjør eller "blir" ditt og datt, av det valget jeg tar. Fordi om jeg studerer petroleum, kan jeg ende opp som butikkeier. Eller studerer jeg historie, kan jeg ende opp som frisør. Jeg må bare tenke at det jeg har lyst til å gjøre, det som høres morsomt og interessant ut, det er det valget jeg må ta. 

Jeg har merket at til tross for alle de ulike mulighetene jeg har tenkt på, er det London som rimer mest i mitt hode. Jeg får en magefølelse på at det er riktig akkurat nå. Det er det jeg vil, i år. Derfor må jeg prioritere det, ta det valget. Jeg vil bo i London, og nå har jeg muligheten til det. Da gjør jeg det! Ikke sant? 

 




 

God påske!

Min påskeferie blir på hytta, Hallarøya og to dager på Oppdal. Meget, meget, meget bra. Er på hytta nå og storkoser meg i det utrolig fine påskeværet, er jo knallsol jo!

OG søknaden min til London er sendt avgårde, så jeg er veldig spent på å se hva de forskjellige universitetene sier. Har fått conditional offer fra City University faktisk, som sier at jeg må ha 5 i snitt for å komme inn. JA RIKTIG. Vi får se hvordan deeet går da..

Eneste jeg kan bidra med nå er vel et lite påskestemningsbilde. God ferie!




First world problems?

 

Visst du tenker deg om, er du enig med meg når jeg sier at det nordiske samfunnet vi lever i sakte men sikkert kveler oss alle sammen? Jeg er drittlei av fitspo, drittlei av "motiverende" bilder med "motivasjonssetninger" som liksom skal få meg til å se ut som "alle andre" og nå mitt ytterste potensiale for da kan jeg endelig føle meg komplett og vakker og sterk og bedre enn alle andre men samtidig veldig annerledes fordi du har oppnådd så mye ved å se så bra ut at da kan jeg virkelig si at YES jeg har oppnådd det som alle andre strever etter å oppnå så nå kan jeg være en fitspo for andre stakkarser som fortsatt sliter med å komme seg inn i løypa. For det er det som er viktigst i livet. Å se bra ut. Å ha ting. Å være noe. Å være annerledes, men samtidig helt som alle andre. 

For det første, har vi virkelig blitt så selvopptatt at alt vi strever etter er faktisk å vinne over andre? Hvorfor ellers holder vi på sånn? Det er ikke for å føle det bra med seg selv, det er for å få andre til å misunne deg, slik at du gjennom andres meninger kan føle det godt med deg selv. Altså, man måler seg selv gjennom hva folk rundt sier og mener. Hva slags "rangering" du har. Det er jo helt snudd på hodet, i stedet for å starte innenfra, å først få det godt med seg selv og deretter tenke på andres meninger. Andres meninger først, og deretter den lille kvalte egne stemmen som bare høres som et lite ekko langt der inne. Men neida, vi sliter oss ut dag ut og dag inn, kjøper flaxseeds og goji berries og drikker smoothie og kale juice, betaler i store mengder for treningssenter og treningsklær, alt bare for å se bra ut? Jeg syns det er kvalmt jeg. Er vi virkelig så materialistiske blitt? Og det værste med det er at folk ikke snakker sammen, venner snakker nesten ikke sammen om det. Jo, det blir skrevet på blogger og i artikler og overalt (du leser jo et eksempel på det nå). Folk reagerer, på nettet. Se for deg et scenario. To venninder sitter ved siden av hverandre, med hver sin mac. Begge leser dette innlegget. Begge har lest ferdig innleget og det samtidig. De snur seg og ser på hverandre og tenker "Det er så sykt sant det, herregud for en verden vi lever i" og fortsetter uten å forandre en dritt. Det er det vi gjør, vi vet, vi tenker, kanskje det blir diskutert litt her og litt der, men det er, unnskyld språker, jo faen ingen som handler! Det er i handlinger oppførsel forandres, ikke i ord. Man kan si så mangt, men ingenting blir gjort før man gjør noe

For det andre så gir alle disse "fitspo" og quotes og "motivasjonsnettstedene"(gå på tumblr om du vil gjøre det enda værre for deg selv) en motsatt effekt. I virkeligheten blir mange heller latere, enn motivert. Jeg blir personlig kanskje kortvarig motivert, fordi rett etter jeg blir motivert blir jeg mere depressiv en irvig på en tur på treningssenteret. Jeg får heller ikke lyst på et eple eller en gulerot, akkurat. Vet du hva jeg får lyst til? Jeg får lyst til å kjøpe meg sjokolade og yoghurtnøtter og dritt og rope "Ta hakkje du smakt før nei, hæh?". Det har jo aldri før vært så mange med psykiske problemer som i dag, fordi alt det vi omringer oss i (ja, man velger selvfølgelig selv hva man skal lese og omringes, men det går bare an til en viss grad) som liksom skal være motiverende og givende, er det stikk motsatte. Man blir jo oppgitt, og lei seg og frustrert. Tenk da, hvor mange millioner mennesker som sitter og glor på de samme "you are special and unique" bildene på akkurat samme tid som du gjør det? Wow, føler meg bare som en del av en kollektivtransport. Som i London på undergrounden. Tusenvis av mennesker skal fra A til B. På internett, millioner av mennesker som skal fra fortapt til selvrealisert. Ved hjelp av bilder, av mennesker som framtsår som perfekte. Ja, fordi sånn funker det.

Jeg er litt skuffet over oss jeg. Vi er da ikke så dumme, er vi vel? Er det virkelig verdiene våre, liksom? Jeg vil ikke at dette skal være framtiden jeg. Jo, det er industrier hvor det ytre står i fokus. Men det går jo en skille en plass mellom industri og virkeligheten, gjør det ikke? Den skillen har blitt så svak, at den er jo nesten umulig å se. Jeg liker ikke dette jeg, i stedet for å føle meg tøff, sterk og annerledes, kan jeg til tider føle meg dum, forvirret og usikker. Det vil jeg ikke. Eller skal jeg si, det nekter jeg. Det skjer ikke. Jeg syns ikke at det er riktig. Jeg syns ikke det er riktig å se hvor mange mennesker som sitter på stupet klar til å hoppe, uten at noen prøver å stoppe de. Ingen er bedre enn andre, og vi er for dårlige til å snakke sammen. Vi skal jo liksom være så sabla tøffe, vi er jo noen pyser hele gjengen. Vi er redde for hverandre. Redde for å bryte inn i noens rammer, eller for at noen andre skal bryte inn i dine egne rammer. Det er ikke riktig, nei det syns jeg ikke. Det syns jeg virkelig ikke. 

Dette ble dypt. Må avslutte med litt humor. Tumblr i et nøtteskall. 

 

Tusen takk for at du leste. 

 

 

I think I'll conclude that London is home.
















OHYEAH. Stemmer det. Vi avslutta uka med Justin Bieber konsert. Det var fantastisk. Jeg skjønner fortsatt ikke at jeg har sett han i virkeligheten.

Haha, ågud nå hørtes jeg teit ut. Men seriøst. 






















Home is where your heart is

Jeg merket det etter første steget ut av flyet, at jeg ble lykkelig. Bare lufta av London gjorde at jeg plutselig ble full av energi, latter og jeg går virkelig bare å smiler og er glad hele tiden. Det høres kanskje merkelig ut, men det er noe i meg som virkelig forandrer seg når jeg reiser, spesielt når jeg reiser til en storby som denne. Storbyer oser energi, ergo jeg oser energi. Samt å være på reisefot, da er jeg virkelig i mitt ess. Har sagt det før og sier det igjen, det er noe med flyplasser jeg bare virkelig elsker. Jeg liker å sitte å vente på en flyplass, liksom. (Kommer såklart an på hvor lenge..). Man sitter der med følelsen av at man er på vei til noe, at man skal snart oppleve noe. Eller så sitter man der med følelsen på at man har opplevd noe og er full av minner, ny inspirasjon og nye inntrykk. Jeg føler meg også veldig heldig som bare en uke etter jeg var på tidenes ferie på Kapp Verde fikk muligheten til å dra til London. Merket det når jeg var på flyplassen at så raskt etter en reise hadde jeg ikke reist før, men fantastisk var det likevel. 

Reising er noe jeg tror jeg kommer til å gjøre resten av livet. Jeg tror jeg gjøre det resten av livet. Det er en del av den jeg er. Jeg hater rutine,  det beste jeg vet er at dager er forskjellige, og at de kan være full av spontanitet og nye opplevelser. Jeg kjenner at nå som jeg er 18 år, og har bodd i den lille byen Kristiansund mesteparten av livet mitt (og selvfølgelig i Bundaberg), er jeg klar for noe større. Ikke det at jeg hater byen min, eller tror at jeg selv er "større", men jeg føler meg uavhengig. Jeg føler ikke den samme tilhørigheten til Kristiansund, eller Norge for den del. Jeg føler liksom at hjem er ikke like hjem lengre, fordi jeg er mere voksen, mere selvstendig og klar for å lage min egen verden og mitt eget hjem. Spesielt etter jeg bodde i Australia, har verden blitt mye mindre, og min identitet litt forandret. Kristiansund og Norge er selvfølgelig en del av den jeg er, men ikke på samme måte som det har vært. Man føler seg litt mere fri, etter å faktisk ha bodd andre steder i verden og innsett at det er ikke så vanskelig som man kanskje tror. Folk er folk overalt, og verden er såpass globalisert at ting trenger ikke å være så veldig forskjellig, selv om man bor i forskjellige deler av verden. Hjem er ikke bare èn plass for meg nå. Jeg har to hjem i Norge, i Kristiansund med mamma og Oslo med pappa, og så har jeg et hjem i Australia også. Mange skjønner garantert hva jeg snakker om. Kanskje av de samme grunnene som meg, men kanskje også på grunn av at foreldre har skiltes og man har flyttet fra et hus man har bodd i hele livet. Det merket jeg da mine foreldre skiltes, at jeg skulle flytte fra huset som virkelig var hjem. Jeg ble plutselig revet fra noe som var det eneste jeg kalte hjem. Så flyttet jeg til Australia, og da fikk hjemmefølelsen enda et nytt perspektiv. Man måtte plutselig si til venner på skolen at "I'm going home", men så var det bare til 30 Windermere Street, ikke Langveien 107. 

Nå er jeg 18, jeg har plutselig funnet ut at en dag skal jeg lage mitt eget hjem ut i fra mine egne drømmer og interesser. Herregud så spennende! Og så heldige vi er, vi som har muligheten til å gjøre det. Det er ikke mange som får lov til å leve livet slik vi i den vestlige verden gjør. Alle de valgene vi kan ta og alle de veiene vi kan gå, er ting som bare er drømmer for andre, men en realitet for oss. Enkelte har livet planlagt uten at de selv har planlagt det, men vi har sjansen til å designe vårt eget liv utifra hvem vi er. Når man reiser så ser man slikt, og man møter nye mennesker som forteller seg hvordan livene deres er. Man lærer så mye av det, og man får så mye respekt for andre mennesker og andre steder. For ikke å snakke om respekt for seg selv og sitt eget liv. 

Og nå skal jeg besøke universitetet som kanskje muligens forhåpentligvis kan bli mine 3 år framover, City University of London. 

Ha en fin dag da!

Sender litt lykke fra meg til deg. 







London calling

What, sitte rolig? Negativ, for i morgen går turen til London! Drar dit med engelsk klassen og skal være der fra mandag til lørdag. Har veldig stor tro på at dette blir en knakende fin tur. Blir henta klokka 05.15 i morgen tidlig, så det er jo kjempegreier da gitt... Etter jeg kom hjem fra Kapp Verde har jeg vært så sykt depressiv, som om det hjelper på motivasjonen å reise på ferie, det gjør det mye værre! Man får jo bare enda mere lyst til å leve et annet liv en det forbanna norske videregående skole livet. Ahh jeg er så klar for å være ferdig med vgs! Men jeg har ikke mange skoledagene igjen altså, så jeg skal gjøre mitt beste på å få meg igjennom det. Har også merka at det er så absolutt ikke bare meg, hele trinnet synker sakte sammen. Huff å huff, for ei innstilling vi har. 

Noe som gjør London turen enda mere spennende er at jeg skal på campus tour på et av universitetene jeg skal søke meg inn på, nemlig City University of London. Er så spent! Da får jeg jo faktisk føle på kroppen hvordan det er å gå rundt i gangene på et britisk universitet, og får kjenne på følelsen om det er et universitet jeg kunne ha tenkt meg å gått på. Ble også overrasket da jeg så at hotellet vi skal bo på faktisk bare er 2 minutter gangavstand til universitetet. (selv om jeg hadde håpet at det var langt unna slik at jeg har måtte tatt underground alene og "rota" meg bort). 

Vi skal være i London i 5 dager, og siden det trossalt er skoletur blir det jo mye sightseeing og politiske og historikske bygninger, men det gleder jeg meg bare til for det synes jeg er veldig interessant. Så er det kjekt å dra til slike steder med noen som kan litt historie og at turene faktisk er organiserte, hadde aldri fått like mye ut av det om jeg skulle ha gjort det alene. Men i steden for å dra på storshopping på fritiden har jeg mye heller lyst å dra litt rundt å se på forskjellige bydeler og sitte på kaféer, dra på bar og musikal, vi tenker å dra på Thriller, og bare leve litt som en Londoner. Jeg har veldig lyst å utforske bydelen Shoreditch, jeg har hørt litt om at det er mange bra vintage butikker og veldig bra nattliv og restauranter der. Så vil jeg også til Notting Hill, for der har jeg ikke vært enda! Vil ikke bare springe opp og ned Oxford Street for å svi av så mye penger som mulig. Even though, det hadde jo ikke gjort meg noe. Finner meg sikkert noe fint uansett da! Det er jo sikkert da man finner seg mest, når det ikke er plana. Jeg har jo fått så ille hekta på lebestifter, så jeg bruker sikkert alle pengene mine på tax free på Gardermoen i morgen.. Og Starbucks. Gosh som det skal bli Starbucks. Ser frem til 5 dager med koffeinkick og hjertebank. 

Men nå er klokka nesten halv elleve såå jeg må virkelig hoppe i senga, med tanke på at jeg må opp halv fem.. Ughh.

Ha ei fin skoleuke da, mehe. Skal legge ut noen bilder av London livet jeg slik at uka blir litt lettere, ikke sant. 

Heidå! :-)




 

Ferien over alle ferier

 

Kom hjem fra tidenes ferie i går - med en stor mengde inntrykk og gode opplevelser bak meg. Det var virkelig 24 i døgnet med nytelse. Ikke en sky på himmelen, sol hele dagen, veldig god mat og mange gode drinker, mange søte guttefanter med meeget god rytme, masse latter og smil, og en haug med ny inspirasjon. Kjenner det er så godt for kropp og sinn å rulle seg i sann og saltvann en liten periode i denne påkledde vinteren i Norge altså, man føler seg som ny! Og ikke minst å se litt andre kulturer, enda et nytt synspunkt på livet. Jeg er så lidenskapelig glad i reising jeg, altså. Det er så utrolig givende å møte mennesker rundt omkring i verden med et helt annet liv enn hva vi i Norge lever. 

Dagene var slik; stod opp rundt 9-10, spiste en lett frokost, sola oss til klokka 14-15, spiste lunsjbuffet, sola oss og leste litt mere, snacksa, dusja og ordna oss, middagsbuffet, show, karaoke og avsluttet med dansing på Pacha disco. Hadde vel forsåvidt ingen andre bekymringer enn om man burde bruke olje eller solkrem i sola. På fredagen endte vi opp på nattklubb i byen, eller tre faktisk, og vi hadde det så utrolig bra. Det finnes ikke et mannfolk uten syk rytme altså. Man kunne se hvem som helst, den stiveste mannen i resepsjonen eller i baren, så setter man de på et dansegulv og gir de en trall så er det dansing ut av en annen verden. Så utrolig morsomt. Følte meg skikkelig som en stiv hvit nordmann der jeg prøvde å følge med, funny because I am.. Vi holdte koken helt til klokka ble 5 på morgenen, og da var jeg meget utdanset og klar for senga. Har aldri danset så lenge i strekk i hele mitt liv, for en opplevelse. 

Er det en plass jeg absolutt anbefaler, så er det Kapp Verde (eller nå som jeg har viben kaller jeg det Cabo Verde, som det kalles der). Det finnes ikke annet en utrolig gode mennesker som ikke ønsker noe annet enn at du har det bra, og som er stolte over øyene sine og kulturen sin. Så er det jo utrolig fint, og varmt. Og hotellet var utrolig ordentlig og helt upåklagelig. Riu Touareg, forresten. Nei, Cabo Verde(hehe) må bare oppleves før eller siden. No stress.

Obrigada!

De nada. 


My sexy ass.


Det var med tungt hjerte jeg gikk opp denne trappen.


Akk, send meg tilbake!

And off we go!

 

 

DA var dagen endelig kommet, sol og sommer here I come! Bortsett fra at vi skal mellomlande i Las Palmas og der er det vistnok sjanser for streik... Håper at vi slipper det da. Eller om vi må vente ekstra kan jeg se litt mere på Keeping up with the Kardashians. JEG HAR BLITT SÅ AVHENGIG. Utrolig flaut. Men, jeg gleder meg uansett veldig mye, bare på å få gjort noe annet. As much as I like Kristiansund, er jeg så S I N N S Y K T klar for å flytte, kjenner jeg. Eller, det har jeg visst lenge, men nå begynner det virkelig å ta overhånd. Det bør jeg vel kanskje ikke skrive offtenlig ettersom jeg jobber på turistkontoret og skal få Kristiansund til å høres fantastisk ut, vel, byen er det. Men ikke for meg. Ikke nå. Men det var en aldri så liten digresjon, jeg skal ikke flytte, jeg skal på ferie i 8 dager. Slapp av nå Sigrid. 

Anyways, straks pakket og klar, så skal jeg på café med Hanne, og ordne og fikse diverse ting før vi drar klokka 19.05 i ettermiddag. Ahh det blir så deilig. Lese bøker og magasiner jeg ellers ikke har hadd tid til å lese, se serier på flyet (setter meg altså ikke inne og ser serier på hotellet, med mindre det blir regn), drikke paraplydrinker og spise god mat (hotellfrokost er det beste jeg vet, vertfall på ferieplasser for da kan man gå i pysjen), ligge på stranda og sole meg, prate og le med mamma, Fride og Anne, rett og slett nyte livet. Og skrive litt særemne samtidig....... Æsj.

I går var jeg forresten på livet. Meget morsomt. Ble fin på fin. 

Ønsk meg god tur og kos deg i vinterferien, forresten! (til alle mine hundretusen lesere..)

Heidå!

 

Om 6 dager folkens

Ligger jeg her og slapper helt av....

Her går jeg kanskje en vandretur med vann og sand mellom tærne med solhatt og kjole?



Eller kanskje jeg ligger her og leser en feriebok eller bare nyter utsikten?

Oh you bet I will.

 

Min kjære Bundaberg

Som flere kanskje har sett, har det vært store oversvømmelser og stormer i Queensland i Australia. Er noen dager for sen, men har ikke hadd tid til å skrive noe om det før nå. Uansett, en av de byene som ble værst rammet var Bundaberg, noe som var helt uvirkelig for meg  å se. Det er alltid trist med naturkatastrofer, men det føles som oftest ikke så nært deg når det er i byer man verken har vært i før eller hørt noe om. Men å ikke se annet en taktopper fra Bundaberg, hvor jeg gikk i gatene flere ganger i uken, det var spesielt. Flere av de jeg kjente, heldigvis veldig få, mistet store menger (kanskje alt), av eiendeler. Man kan sammenlikne det med når et hus brenner ned, når et hus er under vann blir det meste ødelagt. Det som også er veldig trist er at det området av byen som ble værst rammet var North, som var det fattigste. Det som er veldig synd med det er at siden de som bodde der verken har råd til forsikring eller nye hus, kommer det kanskje til å ta veldig lang tid før ting blir bygd ordentlig opp igjen. Bundaberg er heller ikke den rikeste byen i Australia, så håper virkelig de får økonomisk hjelp til å bygge byen opp igjen! Vil så gjerne få meg en flybillett og dra ned for å hjelpe til jeg også.. Heldigvis er det mange som jobber frivillig, og personer fra militæret er satt på jobben. (som vil si at mange av vennindene mine jobber frivillig bare for å få henge med de hotte militærgutta) 

Uansett, ville bare dele det, siden det står meg ganske nært å se at byen jeg bodde i var under vann. Legger heller med noen bilder for å gjøre det litt mere interessant! 

Ha en fin dag da :-)

 








Where should I be

Fire år før avreise til Australia, var jeg hundre prosent dedikert på å dra på utveksling. Jeg brukte hver dag i flere år på å forberede, planlegge, ordne og fikse til jeg skulle på den store reisen jeg gleda meg sånn til. Jeg brukte så mye tanker og energi på det, og jeg så for meg og fantaserte i alle vinkler og veier. Hvilken by skulle jeg havne i? Hvilke folk skulle jeg møte? Hvilken familie skulle jeg få? Kom jeg til å prøve surfing? Hvordan skulle det gå å snakke engelsk hver dag? Skulle jeg forandre meg? Jeg hadde SÅ mange spørsmål at jeg holdte på å eksplodere. Jeg sendte mailer til andre utvekslingsstudenter, googla Australia til jeg ble blå, jeg hadde aldri vært så spent på noe i hele mitt liv. Jeg var så sikker, jeg. Og det var så utrolig spennende. 

De fire planleggingsårene gikk, by ble bestemt, vertsfamilie kom, og dagen for avreise var plutselig der. Det skulle endelig starte! Endelig. Plutselig gikk jeg på australsk high school, bodde hos en australsk familie og hadde engelsktalende venner. Alt var nytt, og alt var spennende. Til og med matbutikken var som en fornøyelsespark, jeg kunne gå rundt og se på det store utvalget av alt mulig i timesvis. Jeg ble etterhvert vant til alt, engelsken kom lettere, jeg kunne navn på veier og områder, hva som var vanlig og hva som ikke var vanlig, og jeg lærte mere og mere om meg selv og om hvordan verden fungerte. Jeg lærte så sinnsykt mye, så ufattelig mye. Det forandret meg for alltid, jeg liker å tro på en positiv måte! 

Men så plutselig kom dagen jeg egentlig ikke hadde inkludert i alt jeg hadde planlagt og tenkt så mye på. Jeg skulle jo hjem. Det skulle jo ta slutt en dag. Det skulle jo ikke vare for evig? Jeg var jo klar over det, men jeg hadde ikke tenkt på framtiden på den måten. Fordi framtiden min var å planlegge Australia, og så bo i Australia. Framtiden min var Australia. Jeg skulle bare dit, jeg hadde ikke tenkt noe lengre enn det. Når folk spurte "hva skal du gjøre etter det da?" så svarte jeg bare "nei jeg får se, først skal jeg vertfall til Australia, så får jeg se om jeg vil reise mere eller hva jeg vil". Og før jeg visste ordet av det, satt jeg på flyet hjemover til noe som føltes veldig, hva skal jeg kalle det, skuffende og tomt? Alt var ferdig, all planlegging, alle de store følelsene, dipomen var fått, utvekslingsåret var fullført, den 5 årige boksen var tikket av. Jeg hadde vært så ivrig, og jeg brann så sterkt for Australia, hva skulle jeg liksom brenne for nå framover da? 

Og siden Australia endte så ubeskrivelig bra som det gjorde, hva skal jeg liksom finne på nå da som topper det? Jeg tenker så hardt hver dag over studier jeg kan interessere meg for, reiser jeg vil gjøre, jobber jeg vil utføre, mennesker jeg vil møte. Og jeg har kommet fram til at jeg vil alt for mye, selv om jeg nekter å innrømme at det er for mye. Det skal gå nemlig! Alt går om man vil det nok. Jeg har tenkt på studier i Sydney, Chicago, jobbe som frivillig i Costa Rica, bo i Spania og lære meg flytende spansk, bo og jobbe/studere i New York, ALT MULIG har jeg lyst til. Og nå er det jo faktisk tid for å søke seg inn forskjellige steder.

Og det føles helt rart. Vennindene mine og jeg har, som alle andre gjør når de er små, alltid sagt "når jeg vil bli stor skal jeg ditt, og datt", og vet du hva, nå er det faktisk tid for å bli "ditt eller datt". Det er ikke "når jeg blir stor" men "nå har jeg blitt stor så nå må jeg faktisk velge en vei for meg selv". Og det er så nervepirrende. Det er så utrolig spennende, men så utrolig trist samtidig. For det første har jeg blitt atten og fått lappen og alt, som jeg fortsatt ikke er vant til. Men nå skal jeg snart være helt voksen. I en annen by, med andre mennesker og nye opplevelser. Hvor er jeg om 3 år? Hvilke valg har jeg tatt? Tenk om jeg plutselig møter noen som forandrer livet mitt, enten med tanke på kjærlighet eller i jobbsammenheng? Hva blir det av meg?

Og i all denne tenkingen og grublingen, har jeg endelig begynt å fått litt av den samme magefølelsen som jeg hadde før jeg dro til Australia. Det kiler litt i magen, og jeg begynner å se for meg livet mitt i andre situasjoner. Og akkurat nå er jeg i startfasen av å søke meg inn på universiteter, og jeg er i kontakt med Across the Pond, som er samarbeidspartner for universiteter i Storbritannia. 

Du vet hvordan du har en magefølelse som drar deg til et land/ en by? Om du leser bloggen min fordi du skal på utveksling er jeg sikker på at du vet hva jeg snakker om, fordi du har garantert en magefølelse på at det landet er du nyskjerrig på, der vil du oppleve hvordan det er å leve. Og det er akkurat dette jeg har på London, og det har jeg hatt i en god stund nå. Det har både vært snakk om Oslo og Sydney, men det er noe i meg som virkelig vil leve i London. Det er nå snakk om Kingston University, som ligger en liten halvtime utenfor sentrum av London, i en veldig fin bydel som heter Kingston Upon Thames. Og det er så fantastisk å ha noe å være spent over, å glede seg til mailer og informasjon, å forestille seg og planlegge i hodet hvordan det kan bli. Åh, det finnes ikke noe bedre. Jeg vet jo heller ikke om det er der jeg kommer til å ende opp, men jeg vet hvertfall at jeg skal søke meg inn så får jeg se hvordan det blir. Jeg har jo flere muligheter til både å søke neste år, eller å utsette skoleplassen min et år om det er noe annet jeg ønsker å gjøre først. Nei, endelig er jeg i gang med noe spennende igjen, endelig. Kanskje det hjelper meg å jobbe ekstra hardt det siste halve året jeg er i nå, det bør det vertfall gjøre. 

Om du har noe tips eller råd til studier i London, eller Kingston University, så hadde det vært veldig gøy og hørt!

Håper du har en fin dag, og spør selvfølgelig om det er noe :-)

Hilsen meg! 




 

Oh happy days!

Heisann. Takk for sist!

Hva har du gjort på siden sist? Vel, jeg har hatt/har besøk fra min kjære venninde Heidi fra Australia. Hentet henne på Gardermoen 26. desember, og har tatt henne med meg rundt i Oslo, på biltur fra Oslo til Kristiansund, rundt om i Kristiansund, på russehelg til Bjorli (hoppsann), skihelg på Oppdal hvor vi fikk prøvd både akebrett, spark og slalomski, og i dag har vi vært på en veldig koselig dagstur i Trondheim. Var veldig morsomt å se en australsk person stå på ski for første gang, det tok bare cirka en time å få seg ned barnebakken. 

Desverre har hun bare tre netter igjen, siden hun drar tidlig torsdag. Det er fortsatt helt sykt rart at hun er her, og derfor skremmer det meg veldig at hun allerede skal dra. Samtidig har jeg fått gjort veldig mye på disse tre ukene, og føler jeg har vist henne Norge så godt som jeg har hadd sjansen til. Hun elsker Norge, spiser sikkert en stor melkesjokoladeplate per dag og er straks ferdig med sin egenstrikkede "Skappel-genser" i pastellrosa som matcher det rosa iphone-coveret hennes i Marius-genser-mønster. Jeg må ha gjort noe riktig.

Legger til noen bilder av hennes opphold litt senere, tenker faktisk heller å lage et eget innlegg om det. Fordi det har vært tre uker med masse masse forskjellig innhold. 

Siden forrige innlegg fikk jeg noen spørsmål (så famous som bloggen min er sant! Nei men jeg vet at noen spente mennesker søker på google for å finne blogger som har vært i utlandet, så noen kommer uansett til å lese hva jeg skriver en eller annen gang). Har derfor tenkt å svare så godt jeg kan på disse nå. Og som sagt, har du noen andre spørsmål, spytt ut!

Anyways;

"Hei! Jeg drev å søkte litt på google etter blogger som skriver om utvekslingsåret sitt i Australia, siden det er nettopp dette jeg vurderer å gjøre selv. Det gjorde det bare enda bedre å se nederst på dette innlegget at du var åpen for å svare på spørsmål! så da har jeg noen: Hvilken organisasjon reiste du med, var du fornøyd med denne organisasjonen eller ikke? evt. hvorfor/hvorfor ikke? den dagen du dro fra norge, dro du helt alene da eller med noen andre? Hvordan er folkene der borte? Syns du det var vanskelig å skaffe seg venner? HAr du noen tips til hvordan man skal "være" første skoledag? Kan du skrive litt om skolehverdagen generelt og hvor mye fri man har osv? Kunne man bestemme dato for avreise selv den dagen man dro fra norge eller er det en bestemt dato hvert år for når man drar? Har du noe du vil anbefale, evt ikke anbefale? Hadde også vært supert om du kunne skrive litt om erfaringer og kanskje noen tips til hvordan man skal forholde seg hvis du er litt nedenfor en dag der borte, det er jo tross alt langt hjemmefra.. hadde blitt veldig glad for svar, og hadde også vært supert om du skriver litt generelt om noe annet jeg burde vite også! så ihvertfall ut som du hadde det helt supert der borte!"

Mitt svar;

Jeg reiste med STS, og var egentlig ganske fornøyd med denne organisasjonen. Det er selvfølgelig alltid småting man kan plukke på, som for eksempel hvilken områderepresentant jeg fikk under mitt opphold i Australia. Men igjen, dette kan være noe STS Norge ikke har kontroll over, og personer er forskjellig over hele verden så det kan hende jeg bare var uheldig. Heldigvis slapp jeg å ha så mye kontakt med min områderepresentant, så det gikk smertefritt! Den dagen jeg dro fra Norge dro jeg med 5 andre jenter fra Kristiansund, siden det viste seg å være mang en eventyrlysten person blant oss :-) Første skoledag, og som alltid ellers, skal man være ingen andre enn seg selv. Det viktigste er vel at de nye vennene dine blir kjent med deg som den personen du er, derfor er det ikke lurt å sette på seg noe ansikt eller prøve å "forandre" seg på noe måte. Noen tips er selvfølgelig å være blid og hyggelig og vise interesse og ydmykhet for den nye verden du er i! Det er vel også noe som går igjen i tankegangen at man "endelig kan være den man egentlig er", når man reiser bort fra det gamle vante og kan endelig være den kontrollerte og flotte jenta du alltid har prøvd å være, siden de ikke vet hvordan du er fra før. Men det går aldri riktig vei fordi man ender bare opp med å lure seg selv med å være noe man egentlig ikke er. Nei det var en rar digresjon, men det er garantert noen som kjenner seg igjen i den tankegangen. Om du er den du er, vil de riktige personene bli dine venner, med som sagt litt innsats fra din side også. Du er kanskje sjenert og det kan hende andre er også, men de er stort sett veldig åpen og imøtekommende. 

Jeg gikk på skolen fra 08.00 til 15.10 hver dag, bortsett fra tirsdager da jeg hadde "studiedag"/(Sigrid-dag). Dette varierer jo såklart fra skole til skole, jeg var vertfall veldig heldig! Avreise dato både til Australia og tilbake er det STS som setter, så det er noe du slipper å tenke på. Jeg vil anbefale å hive seg på flyet og dra til Australia og oppleve det fantastiske landet, det er stoooort land og man trenger minst ett år for å virkelig se det. 

Når det kommer til tips og erfaringer fra situasjoner når man føler seg veldig langt hjemmefra, eller rett og slett sliten og ubekvem, er det ingenting annet å gjøre enn å ha et positivt sinn som mulig. Jeg er veldig stolt av meg selv, for det føler jeg at jeg hadde hele tiden. Det er også kanskje derfor jeg faktisk nesten ikke hadde hjemlengsel, noe som jeg syns var veldig uvanlig meg, for det slet jeg med når jeg var liten. Jeg levde livet hver dag og fokuserte alltid på at denne dagen får jeg ikke igjen på denne måten, så nå skal jeg heller puste ut og nyte det enn å få vondt i magen og lengte hjem. Du kommer til å bli utrolig godt kjent med deg selv, fordi man må alltid styre sitt eget sinn. Ja du har helt rett, jeg hadde det helt utrolig der nede og det er noe jeg takker meg selv, og de jeg møtte der nede, for hver eneste dag at jeg gjorde!

Håper dette var et greit svar, si fra om det er noe annet du lurer på :-)

 

"Hvordan er det med lekser? Er det vanskelig? Var det vanskelig med engelsken? Var det lett å få seg venner?"

Mitt svar;

Jeg har alltid likt engelsk veldig godt, og har alltid hatt veldig lyst til å snakke det og virkelig lært meg det. Jeg leste også engelske bøker før jeg dro til Australia, av en eller annen grunn liker jeg mye bedre det enn norske bøker. Ikke at jeg er noen stor leser, da. Engelsken var egentlig ikke noe problem, og så lenge man har lyst å lære seg er det noe man lærer seg gradvis etter hver dag som går. Å leve med folk som snakker det språket man vil lære seg er den aller beste måten å lære det på. I begynnelsen kan man ofte føle seg litt sliten og gjerne tørr i munnen, siden man må konsentrere seg litt mere enn man gjør til vanlig når ordene bare renner ut. Leksene får man hjelp til, og lærerne forstår at man er utvekslingselev og ikke tar alt så fort med en gang. Men som sagt, så lenge man er villig til å gjøre sitt beste, skal det være godt nok :-)





Er ikke dette bare helt magisk?





Jeg ler så hardt når jeg ser dette bildet..

 

Adios!


 

 

 


Hello?

Uhm, hei! Om det fortsatt er noen som er innom, hvertfall...

Det sa faktisk bare plutselig stopp det, den blogge greia jeg følte meg så god på. Og det er mange grunner til det. Hovedgrunnen er rett og slett det at tanken på å sette meg ned å skrive og legge ut bilder av året mitt, og sette meg tilbake i alt jeg har opplevd på utveksling gjorde alt for vondt. Jeg har ikke klart det. Det er nå 18 desember og jeg har fortsatt ikke sett ordentlig gjennom alle bildene og filmene jeg har fra året i Australia. Er det ikke helt rart? Jeg er liksom ikke klar for det, haha.. Vet ikke om det kan kalles sykt eller ikke, men så langt inn sitter det faktisk. 

Hva skal jeg liksom si nå da? Er kanskje en smule for sen til å fortsatt ha noen lesere.. Men vertfall. Siden jeg kom hjem har jeg gjort alt mulig forskjellig. Ikke forlatt landet igjen da, faktisk. Det blir ikke før i mars, med engelsk klassen til London. Okei prøver jeg å småprate nå da.. Skandale.

MEN jeg har én stor ting å komme med, da! Heidi, hun jeg alltid var sammen med i matte og engelsk, som jeg ble veldig god venninde med, hun kommer til Norge og besøker meg om.... wait for it.... EN UKE! Hun skal være her i tre uker og jeg skal ta henne med litt rundt omkring, på ski og biltur og ja, russetur skal hun og få oppleve, heh. Men vertfall, det blir utrolig morsomt å vise henne landet mitt, etter hun har vist med hennes land. Så det blir veldig spennende!

Okei ellers gleder jeg meg veldig til jul, selv om jeg har prøvd mitt hardeste å få julestemning kommer den og går litt som den ønsker. Skal lage pepperkakehus i morgen da så da kanskje det blir litt fart på den. Jeg har også tatt juleferie i hodet mitt, noe som egentlig er litt problematisk siden jeg skal egentlig skrive religionsoppgave as we speak. Så det er maks prokastinering in tha hood.

 

Bare når jeg skulle finne disse bildene for å legge ut på dette innlegget får jeg magefølelsen. Det gjør så vondt! Minner og følelser bare fosser fram med en gang jeg tar et steg i Australia bildene. Hjelpes meg.




Åh, dette var dagen jeg dro :-( 



MEN i forrige uke, den 6 desember ble jeg 18 og fikk lappen, som var et meget stort lyspunkt i hverdagen! WROM WROOOM. Og ja en SMULE annerledes klær å gå i Norge da gitt, og kanskje ti shades blekere i huden også..

Men en ting jeg hvertfall lurer på om det er noen som fortsatt titter innom og som evt venter på et innlegg eller har noe spørsmål eller noe slikt? 

Om ikke så får dere vertfall ha en veldig god jul da! (kommer fortsatt til å skrive litt nå framover altså) 

 

Klem fra meg :-) 

What the hell, I'm home?

Og dette skjedde så sinnsykt fort. Nå ligger jeg i senga i Oslo hos pappa og har vært her i to netter.

Etter en guggen og Sinnsykt lang flyreise, hvorav jeg sov 6 timer tilsammen og vi måtte gjennom Tyskland (dro fra bundaberg-brisbane-sydney-singapore-london-hamburg-oslo...) for å komme oss til Oslo på grunn av streik, kom jeg fram til det kjære fedrelandet, helt utslitt. På grunn av styr med bagasje og slikt (selvfølgelig...) så har jeg jo så klart fortsatt ikke fått kofferten min! Heldigvis hadde jeg to plagg i håndbagasjen og tannkost og slikt. Håper inderlig jeg får den i dag.

Jeg tror avskjeden i Australia er noe av det vondeste jeg har gjort. Det var helt forferdelig var det, som om noe ble revet ut av meg. Fordi man vet aldri når neste gang man kommer til å se de blir, når det er på andre siden av verden så er det ingenting som er sikkert. Å si hade til folk som har blitt din andre familie og venner for livet, føles det så vondt og reise fra de og vite at det du hadde kommer ikke tilbake igjen. Jo de kommer forhåpentligvis til å være dine venner og familie, men livet man hadde i Australia på utveksling kommer aldri til å bli det samme.

Men det er fortsatt veldig nytt. Det er som om jeg ikke skjønner hvor jeg nylig har kommet fra og hva som har skjedd. Det er rart, men det føles ut som året i Australia var noe som hendte måneder siden, men det er faktisk noen dager siden jeg var der bare. Det tror jeg er fordi jeg har ikke hadd tid enda til å sette meg ned, åpne pcen og se på bilder, mimre og tenke, snakke med folk og slike ting. Nå er alt nytt, og norskt, og det føles jo så himla godt og. Det er virkelig det beste landet i verden. Men som sagt, det kommer ikke til å synke inn før om en liten stund. Når jeg får satt meg ned skal jeg skrive et skikkelig godt og langt innlegg om hvordan det er å komme hjem og masse tanker og følelser, for dette er bare starten på en følelsesmessig berg og dalbane!

Som sagt, det er helt fantastisk å være i norge igjen, og i dag skal jeg gå tur i marka og lage wok til middag, og ha sannami på overnatting! Gleder meg til å komme fram til kristiansund også, for å få se mamma og pondus(bikkja) og alle de andre!

Aksnes på tur

Dette er seriøst beste sjokoladen i hele verden. Den og toffifee.

Fy søren for et vakkert land vi bor i folkens. Ja jeg har savnet trærne.

Åh det er jo så grønt og fint jo.

Denne følelsen, den følelsen, den var ubeskrivelig.

Ved å se på de siste bildene her, er det rart jeg er lykkelig eller?

Veldig random, men det er den smarteste oppfinnelsen jeg har sett!!

Outback Safari

UNNSKYLD, for meeeget sen update. Dette er altså bilder fra Outback Safarien.

Nå har jeg altså bare to uker og 4 dager igjen i dette fantastiske landet. Herregud. HJELP!

 























































Fjellgeit

I går dro jeg, Sam og Chelsea på fjelltur til Mount Walsh, en og en halv time utenfor bundaberg. Fjellturen tok cirka 2,5 timer og det var seriøst klatring rett opp gitt. Og herrejesus det var godt, den beste treningen jeg vet om er fjelltur, så følte meg meget frisk etterpå. Hadde det veldig koselig! I dag har jeg vært på skolen, vært med Rachael og sett på et hus de bygger, laget wok til middag og nå ligger jeg og slapper av i senga. Jeg har en sånn stressa/lei meg/nervøs/spent/gleder meg/gruer meg følelse i magen med tanke på at jeg bare har fire og en halv uke igjen. Det er jo helt tullete. Åh hodet mitt går i surr.

ANZAC DAY

På onsdag var det Anzac Day her i Aussieland og det er en veldig stor dag folk Aussiene. Det er en minnedag for alle som ofret seg i krigen for dette landet og derfor gikk vi i parade og så var det en seremoni med diverse taler, nasjonalsanger og fly og helikopter flygende forbi. Etter paraden dro jeg, Chelsea og Sam hjem til Sam, som har flyttet ut og bor i et lite hus med et vennepar og det er sweeeet, og bare gjorde ikke stort før vi dro hjem til Chelsea og så en krigsfilm som handlet om akkurat det Anzac Day handler om, før jeg dro til tennistrening. God dag, absolutt!

I dag har jeg vært med Tanya og hørt på en talk av en psykolog om forhold osv, faktisk meget interessant, var veldig bra! Så ble jeg hentet av Sam og Kyle for å se på Kyle spille footygame. De vant! Wiho nå slipper jeg at Kyle er grinete resten av uka under lunsj og marine studies :-) I kveld skal jeg ut å spise middag med Sam og Chelsea på kinarestaurant, blir koselig. 















Hei hoppsann hallo!

Ja, jeg beklager på det sterkeste. Jeg har vært helt nedre bakdel på å blogge, skulle jo i det minste ha gjort det så fort jeg kom hjem fra camp på søndag. Men vertfall, siden jeg kom hjem har ikke så veldig mye foregått, i dag var det Anzac Day som er veldig stort her i Australia, det er en minnedag for de som sloss for Australia og mistet livet i kriger. Så i morgest dro jeg ned til byen og gikk i parade, minnet meg sånn om 17 mai! Etter det har jeg vært sammen med Chelsea og Sam i hele dag, før jeg dro på tennistrening. Jeg har en så rar følelse i magen. Jeg skal hjem om 5 uker. Og det kommer til å gå så fort. Jeg gleder meg, men jeg gruer meg sånn også. Det er så vondt, og så merkelig. Det har jo ikke en gang gått opp for meg at jeg har bodd i australia i ti måneder jo! Og nå skal jeg snart hjem igjen. Husker jeg leste andre utvekslingsstudenter sine blogger skrev akkurat det som jeg skriver nå i fjor, og nå er det meg, nei det er helt vilt synes jeg. Så jeg må virkelig nyte den tiden jeg har igjen her i Bundaberg. Skal sette meg ned enten i morgen eller fredag å laste opp bilder fra campen og Anzac Day, så kommer sterkt tilbake straks! Og unnskyld altså, jeg har dårlig samvittighet for å ikke ha blogget.

Søte lille Onyx da vel! Sam har flyttet ut i et lite kompleks med et vennepar og hun har slange. Den er faktisk skikkelig søt, og så vennlig. Det er en pytonslange, sånn forresten.

Søt 8-)

Åå fikk påskegave fra Heather, søstra til Chelsea, når vi var der og så film i stad, åh jeg blir så glad når folk tenker på sånne ting!

Mehe

Ciao Ciao Uluru

Charger mania

Bussen humper "nei faen no kom æ så jævlig utom"

Og nå er det 8 timer busstur sørover i landet! Musikk, bok og soving I think yes! Heidå :-) Har det kjempebra forresten, klatret Uluru (som var himla bratt og tungt) og diverse andre fjell!

Bundaberg - Brisbane - Sydney



Vellykket reise, veldig koselige slektninger jeg bor med, veldig fint hus, veldig god mat. Alt er veldig flott. Og skal bli veldig mye flottere i morgen. Nattinatt.

Meget suksessfull campingtur

 

Og jeg er bokstavelig talt D E K T i myggstikk/mosquito stikk over hele mine lange slanke modellben. Jeg var allerede oppe i 25-30 stk på ene foten og jeg hadde bare kommet opp til ankelen..  MEN nå skal jeg ikke klage i de første setningene jeg skriver i blogginnlegget, makan til negativ start gitt. Vel, jeg kan si at campingturen var helt sykt bra, hadde det så utrolig morro. Det er med gutta her jeg trives best altså, jeg er forsåvidt mer eller mindre en av de. Og de hadde virkelig ikke overlevd uten meg denne turen. Sam klarte å gå på en kniv og kutta nesten halve tåa si og jeg hadde heldigvis med meg (sorry for informasjonen) bind som jeg rulla rundt tåa hans og festa med plaster jeg hadde med meg, jeg stekte pølsene dems til middag, lærte Jacob hvordan du slår av en båtmotor, måtte løfte opp Kyle som datt ut av båten.... og knyte opp ei knyte til et fiskenett fordi alle guttene var for retarde til å få det til. Nei makan til kar jeg har vært på denne turen altså. Jeg lo så jeg grein, sola meg, fiska, kjørte båt, sov i telt, ble stukket av milioner av mygg, spilte kort, la kabal, satt rundt bålet. Virkelig vellykket, kan man si! 

Kom hjem i ti tiden i morgest og har vært helt stupsliten siden da, har bare dusja, vasket klær, gått ned til kiropraktortimen min og tilbake igjen, hørt på musikk og pakka, fordi jeg drar jo til Sydney i morgen! Skal være i Sydney til mandag før jeg drar til Alice Springs med folket på neste campingtur. En campingtur litt større enn bare ut til Riverview hvor vi var i går, som varer i to uker. Skal til Adelaide og Melbourne for svingende, ååå som jeg gleder meg! For ikke  å snakke om Alice Springs, Uluru og The 12 Apostles. Det skal bli helt fantastico.

Er fortsatt alene hjem, takk og lov, så nå skal jeg begynne å lage meg middag straks, så pakke ferdig så bare sløve'n på pcen og se film og serier eller spille Sims eller hva pokker som faller i hodet på meg. Herlig herlig herlig. Håper påskeferie med ski, kvikk lunsj og kakao (slik påske egentlig er) er bra også! 

Toodles.

(Og ja forresten det blir mobilblogging de neste to ukene siden jeg ikke tar med meg pcen på campern)

 

Faren til Kyle som kjørte oss ut dit. Han hang ute med oss der i cirka 6-7 timer når vi kom, og var midt ute i elva og fiska hele tiden. Jeg skjønner ikke hvordan de klarer det i den steikende sola der jeg altså. Ivrig var han og, skikkelig typisk australsk kar som virkelig verdsetter fiskelivet som gaula og bannet og mate her og bloke der (meget til slang). Nå skjønner jeg hvor Kyle har lidenskapen for fisking fra. Han stoppa seriøst aldri å fiske for svingende. Det har ikke jeg tålmodighet til altså. OG er det en annen ting jeg har lært så er det at man skal pokkers aldri kommentere på fiskingen eller hvordan det gjøres eller noe slikt når det kommer til en mann og fisking. Da sitter du i saksa. 

Mitt sovested.

Der var de i gang, 10 minutter etter vi kom. 



Jacob 1



Jeg hadde såklart med meg knekkebrød og avokado som jeg er hekta på, noe Sam ble meget fornøyd med fordi det er yndlingsmaten hans. Redda noen igjen, der gitt.

Meget stolt etter å ha fanget en decent Mangrove Jacks! 

Du var fin med hatten asså. Satte ut krabbeteiner!

Jacob 2









Tunfesk på boks til middag I think yes. 



Der ja ser du altså en stk tosk som gikk på en kniv.

Supersigrid.

Jacob og Kyle.







Ja da var altså photoshooten i gang..

Og der i bekkmørket måtte Sigrid trø til.



Og der ramlet han ut av båten og i sjøen og Sigrid måtte trø til.



Haha lange fyren der i herpa lille teltet med hull i, som gjorde at han fikk lite myggbeskyttelse. Udugelig. 

Og jeg var den eneste som var hygienisk og tok med meg tannkost og tannkrem. Og våtservietter.

Meget skummelt morratryne.

Enda skumlere.



Et forbaska spydgevær, litt annerledes måte å fiske på.. minner meg om Istid.

Og med det var jeg lei av fisking og fiksa meg lesekrok.





Såå kom bursdagsbarnet inn og ville ha bursdagskake!


 

Som han mista tlf oppi når han skulle ta bilde av den.

og så interessant var den kaka...

Og så var det mere fisking.

Da la jeg meg pent ned i båten og sola meg. 



Sykt kule blå krabber som kom fram når det ble fjære, de var seriøst ooveralt. 

Så fiska de mere og da satt jeg meg ned og la kabal. Det minte meg sånn om hytteturer i Norge, da må jeg si jeg fikk litt hjemlengsel. 



Og såå stappet vi full båten og vendte snuten heimatt!

 

Ferie..... IGJEN!

NÅ har jeg høstferie (haha) endelig! Føler meg mye lettere nå ja gitt. Selv om dette året har forsåvidt handla mest om ferie..

I helga har jeg vært med Chelsea og Jemma, ute og spist med Tanya på en slik kristen passover som det heter, tok tre timer og komme oss gjennom måltidet fordi vi alt vi spiste og drakk hadde en betydning på den kristne historien. Og hele middagen handlet om det å ofre lammet, så det var lammesuppe til forrett og middag, så kommer jeg og Tanya som ikke hadde peiling på noe av opplegget så vi som vegetarianere ringte jo til de og sa fra om det, så vi satt der i en kristen middag som handlet om å spise lammet som ofrer seg for folket, og spiste risotto. Herremias vi fikk oss en god latter etter det altså, at det går an.. 

I dag har jeg og Sam vært rundt i byen (er så flottings når  man har kompiser som har nylig fått lappen) og handlet inn mat og baket bursdagskake til Kyle, siden vi skal på campingtur i tre dager for bursdagen hans. Skal ved ei elv/der elva går ut til havet og det er vistnok midt i bushen uten vann, do, noe som helst. Det er haier i sjøen og edderkopper og slanger i bushen. Og jeg er jente så jeg kan desverre ikke stå når jeg må ...slå lens. Og jeg er den eneste jenta blant 6 gutter eller noe slikt. Jaja, dette skal bli meget interessant. 

Og på fredag drar jeg til Sydney, før jeg reiser til Alice Springs og starter Outback Safarien som foregår i to uker, herreguuud som jeg gleder meg! 

Tanya dro forresten til Toowoomba i dag og ungene er med faren så i ettermiddag har jeg hatt huset for meg selv og vi har fått nytt stereoanlegg så jeg har spilt musikk for full guffe og sunget med full hals, haha. Laget meg god middag og nå skal jeg bare pakke og slappe helt av, er stuptrøtt. Og veldig tenkete. Det er bare 58 dager til jeg skal hjem. Jeg gleder meg men jeg gruer meg sånn. For en ekkel situasjon. Dette livet kommer liksom aldri tilbake igjen. Nei off. 





Sam, sønnen til Tanya's bestevenninde Cherie's bursdag på lørdag. 









Rette kjolen for å bake kake, haha.

Et par ting jeg har innsett




- oppvaskmaskin er en privilegie

- plena gror himla fort etter man har begynt å klipt den selv

- å være mor er en jobb som seriøst aldri har lunsjpause

- jeg skal pokker ikke få unger før jeg er minst 28

- å ha ett lite bad for 4 jenter og en liten kar kan være litt av en start på dagen

- å dele rom med en 14 åring med overnattingsgjest/er kan være meget... Interessant

- å øve på engelsk tale i et hus hvor stua er full av ungdommer med musikk på volum 100 ikke funker. Vertfall ikke når man går på rommet for å få fred det justin biebers julecd blir rocket til på volum 100 av en 6 åring

- jeg gruer meg til å gå i oppoverbakke igjen. Ettersom jeg såvidt har gjort det på 9 måneder.

- klesvask er en uendelig oppgave.

- det er alltid noe husarbeid som må gjøres. Om ikke, blir det lagd noe.

- bor man i en flat by sliter man om det regner litt for mye. Min kjære Chelsea som bor på landet kom seg ikke på skolen på fredag fordi hun var "flooded in". Og da hadde det bare vært to dager med regn.

- jeg er så lite rutinemenneske som det går ant. Etter 2 uker med rutine klør jeg etter å gjøre noe annet.

- det går virkelig ikke an å kjøpe seg dyre renseprodukter og småting hele tiden. Det har jeg fått igjen for nå. First price here I come.

- alenemødre er superwomen

- jeg må gå å legge meg nå. Godnatt!

Drømmeland

























Jeg er sikker på at Airlie Beach må være ett av favorittstedene mine. Savner livet i Airlie, det er så meget upåklagelig. Paradis.

Sugarland Tavern

Var på lunsj med chelsea, sam, mora til sam og ei venninde av hun, interessant men koselig! På kvelden dro jeg og Tanya på en BBQ hos en venninde av henne, også koselig :-)

Damene!

Bare så dere er klar over det, vi er verdens heldigste nordmenn.

Bare se på landet vårt da, HERREGUD så fint. Haha, ja jeg har blitt steintullete. Og så morsomt å vite at dette skal jeg jobbe med i hele sommer! 

 

 

Haha, livet er seriøst morsomt. Og sinnsykt merkelig. 

Shalom markets

Siden Sam endelig er på P'en (kan kjøre uten foreldre) kom han og Kyle og hentet meg og Emilie så dro vi på Shalom markets en tur siden jeg ikke har vært der før. Ikke så veldig mye som skjedde annet enn salg av diverse smykker, forskjellige brukte klær, masse frukt og grønnsaker, nøtter og slike ting. Var koselig! Liten søndagstur.

Nå er det to uker igjen til høstferie, så merkelig som det er å si det i mars. Denne uka blir et stress uten sidestykke, det er så himla gaudaost mye å gjøre at jøssenavn kommer jeg ut fra dette kavet uten å faile i noe er jeg seriøst stolt av meg selv. Det var en veldig merkelig setning. Men la gå.

I morgen har jeg bare én time på skolen så skal jeg og en gjeng på noe som heter RYDA, Road Young Driving Australia. Hahah godt forsøk.. Nei jeg husker ikke hva det stod for men det handler vertfall om ungdom og trafikksikkerhet nå som vi alle har L bakpå bilen og skal snart få lappen. Blir sikkert interessant. Sier bare hurra for lite skole jeg.

Fikk meg sommerjobb i dag forresten!!! Gratuler meg gjerne og kall meg turistinformatør for Destination Kristiansund og Nordmøre :-D

Én av de fineste butikkene i Bundy!

Kom hjem og plutselig så jeg at jeg hadde en ny kjole i posen min. Skjønte ingenting jeg altså. Det var ikke min feil. Det var den som hang i vinduet og ropte på meg..

Foreign Accent Syndrome

Det er kanskje slemt å le, men dette var litt morsomt. Men samtidig sykt fascinerende!

My personal journey

 

Dette er hva hodet mitt tenker, akkurat nå. 

14 Juli stod jeg på kvernberget lufthavn og hadde ingen anelse om hva i pokker det var jeg drev med. Jeg hadde en så utrolig rar følelse i magen, og skjønte virkelig ikke hva som skjedde. Vi alle gråt, og det var sykt ekkelt å tenke på at jeg sa hadebra for et helt år. Men det værste var når vi kom til London, klar over at nå var det ingen annen vei å gå, vi hadde gjort det store og vi var på vei helt ned til Australia. Da fikk jeg hjemlengsel. Videre etter London gikk mye bedre, og vi begynte å glede oss til å komme fram og starte året. Da vi kom fram til Sydney stod vertsfamilien til Fride og venta på henne, og da startet griningen igjen. Å se henne dra fra oss til en helt ukjent familie i store Sydney, var så sykt merkelig. En veldig følelsesladd opplevelse! 

Etter hundre flere fly satte jeg helt alene i Brisbane og ventet på flyet mitt i Bundaberg. Jeg synes det var dritkult. Jeg storkosa meg alene i den store verden (jeg elsker å reise og jeg elsker flyplasser. Og vertfall å ordne ut ting selv) og var så sinnsykelig spent på å få møte vertsfamilien min. Den 16 juli, lørdag ettermiddag, var jeg framme i Bundaberg, som jeg ikke så enn ting av siden det var så mørkt og de er veldig dårlige på gatelys her. Jeg var helt ute av kroppen min, jeg skjønte ikke hva som foregikk, ble tidelt rommet mitt/underkøya og så dro vi på Subway og spiste middag. Jeg var så kvalm av en blanding av hjemlengsel, spenthet og at jeg var rett og slett så sliten som jeg aldri hadde vært noen gang. Jeg var så trøtt og sliten at jeg var to sekunder under å kaste opp. Da forstod jeg virkelig hvordan simmer har det når trøtthetsnivået tipper over på rødfargen. Jeg sovna klokka 7 på ettermiddagen. 

Siden den helga har utrolig mye skjedd, forandret seg. Da jeg kom var jeg en person som svevde alt for mye. Jeg trodde på det fleste folk sa til meg, og diltet litt for mye etter andre folk enn hva jeg forsåvidt skulle ha gjort. Jeg forstod rett og slett ikke hva som var best for min egen del, og hadde kanskje ikke nok respekt for meg selv. I enktelte tilfeller har jeg rett og slett bare vært for snill og sagt alt for mye ja. Jeg har aldri hadd veldig dårlig selvtillit, så når folk ga uttrykk for at jeg var svak, fordi det er uttrykket jeg kanskje har vist andre litt for lenge, så tenkte jeg "hæ, ja men jeg føler meg jo relativt sterk da" med det første, men så snudde det seg mere om til "åja, kanskje jeg er litt svak ja..". 

Jeg har vært verdens heldigste med tanke på vertsfamilie og venner. Kunne ikke fått en bedre vertsfamilie, jeg og vertsmor Tanya har utviklet oss sammen og vokst parallellt (faktisk såpass at vi hadde de samme "åpenbaringene" hver eneste dag i en periode) og lært masse av hverandre. Det har vært helt rart, men så sykt spennende og morsomt samtidig. Og vennene mine på skolen har vært absolutt ingenting annet enn helt fantastiske med meg. Jeg har blitt tatt inn i varmen av den kuleste, morsomste, snilleste gjengen av australsk ungdom. Kepnock High er seriøst bra. Herregud det skal bli vondt å dra fra de. 

Er det en måte jeg har betydelig forandret meg på er hvordan jeg ser på meg selv, og hvor mye respekt jeg har for meg selv. Skal jeg fortelle deg en ting, jeg føler meg dritsterk. Og jeg elsker det. Jeg vet mye mere om mine ønsker, mine meninger, hva jeg syns er akseptabelt og ikke. Jeg har ingen problemer med å si fra om det er noe som er usagt eller i veien. Jeg trenger ingen andre å gå etter for å vite om det er noe jeg har lyst til eller ikke. Jeg har innsett hvilke folk jeg vil ha i livet mitt, og hvilke som ikke gjør meg noe godt i det hele tatt. Jeg har innsett at det er de man helt naturlig tar seg tid til og som gjør at man ikke føler noe annet enn trygghet og glede når man er sammen med som gjelder. Og selvfølgelig, de man stoler på og kan snakke om alt med. De andre trenger man bare å smile og være blid til, og så holder det gjerne der. Og nei, det er ingen man  være venn med bare fordi du må holde statusen eller hva det nå kan være, gjør det deg ikke noe godt (med god innsats fra din egen side også såklart) å holde med den personen så er man rett og slett ikke med den lengre! Noe annet jeg har innsett som er helt merkelig (egentlig ikke da) , men så ufattelig godt å vite, som ALT for lite folk er klar over, er at man kan gjøre uansett hva man som pokker helst vil (måtte trykke inn "som pokker" her bare for å vise engasjementet mitt nå). Man kan designe sitt eget liv, fullstending etter hva man brenner for og mener er viktig for seg selv (med en stor dose ydmykhet og omtenksomhet for folk omkring).  Livet er så sårbart, og man har virkelig bare én sjangse til å prøve og til å lykkes. Så værsåsnill, BENYTT SJANSEN. Jeg skal love deg at det skal jeg gjøre! 

En annen ting jeg har innsett nå som jeg har bodd snart et år i Australia er at, unnskyld språket men, FYFAEN SÅ BRA NORGE ER. Herregud for et land vi lever i! ÅÅh det er så fint, et så sykt bra velferdsland, alle har ett mål, alle er entusiastiske, alle vil noe. Alle gjør ting ut av ting. Her i Australia derimot, det går for det meste i "we'll see, I don't know yet, I might do this, I might do that, I might go there one day". Hva med å starte i dag da?? Okei nå har jeg lett for å bli overentusiastisk også da..  For en god stund siden følte en kompis av meg hjem dagen etter en fest, så spurte jeg om han skulle på skolen dagen etterpå. "Well, let me wake up first and then I'll see what I feel like". Altså. Jada, så er det jo bra at de tar dag for dag også da, men altså

 

Jeg har også fått mere respekt for andre. Eller, en miks av større interesse og mere respekt, uavhengig av hvordan folk ser ut, alder, bakgrunn, yrke. Alle har en utrolig historie man kan lære av på en eller annen måte, en eller annen mening som får deg til å stille spørsmål til din egen mening, det er utrolig hvoy mye du lærer av andre folk, selv uten å snakke med de. Alle er viktige, og alle er utrolige på sin egen måte. Jeg har så mange forskjellige syn og følelser om forskjellige ting, og det er så fascinerende å tenke på at hver eneste én av 7.001 billioner (ja, jeg googla den ja..) mennesker på jorda har sine helt egne, noen like og noen forskjellige. Hvordan kan vi ikke være interessert i det? Det er også helt utrolig hvor mye godt man kan få ut av å faktisk bruke en halvtime på å snakke med den personen som bare ikke-lar-deg-være-i-fred-på-facebook og hinter til å prate om noe som plager de. Tenk hvor mye det betyr for noen at noen bryr seg. Jeg vet jeg hadde blitt glad om noen hadde gjort det til meg!

Jeg har innsett at man trenger bare ett hode, én kropp, én viljestyrke og sine egne mål og drømmer til å oppnå det man vil. Nå håper jeg for Guds skyld ikke jeg blir smellt hardt i trynet når jeg drar ut i verden (sier jeg som sitter i Australia som 17åring..) og oppnår mine og innser at det kaanskje ikke er så lett som jeg muligens tror det er. Nei jeg tror ikke det kommer til å bli lett, jeg bare tror at jeg har interesse nok til å virkelig jobbe for det jeg ønsker. Må bare finne ut hva det er forno, først da.. Herregud jeg er et stort vimsehode for tiden også. 

Jeg har jo fått mere selvtillit, men jeg liker bedre å kalle det at jeg er mye mere selvsikker. Og det føles så bra. Det er så godt å kunne si at jeg er skikkelig glad i meg selv, og skulle ikke ønsket at jeg var noen andre. Jeg vil ikke være noe andre enn den aller beste versjonen av meg selv. Og jeg føler meg heldig, for jeg er klar over at det er mange som leter hele livet sitt etter den følelsen. Nå har jeg fortsatt en lang vei å gå, men jeg har vertfall et veldig sterkt og bra utganspunkt. Når man er fornøyd med, og godtar den personen man har blitt tildelt, hva mere kan man spørre etter?

Men,  jeg tror også kanskje jeg tar greia med "man kan gjøre alt man vil" litt for bokstavelig. For jeg er stressa. Jeg er usikker. Jeg tenker, alt for mye. Jeg planlegger, kanskje hakket litt for mye. I foriforigårs ville jeg virkelig bli dykkerinstruktør, i forigårs ville jeg bli kiropraktor (ja sanna og julie, det kom opp enda en ting her en dag når jeg var til kiropraktoren min og snakket med han), i går ville jeg skikkelig bli skuespiller, i dag vil jeg jobbe med mote i New York, i morgen vil jeg kanskje bli reiseleder for alt jeg vet. Jeg vil reise, jeg vil bo i New York, London, Paris, jobbe som frivillig i Costa Rica for å lære meg spansk ordentlig, lære meg fransk, jobbe på slike turistbåter oppe i Queensland. Jeg vil hjelpe folk, gjøre inntrykk i livet til noen, gi mot til folk, inspirere folk, være noen som kan gjøre en forskjell. Nå har jeg ikke engang sagt halvparten av hva jeg vil gjøre, forresten. Og så tenker jeg da, hvordan i H*L*E*E skal jeg få tid til å gjøre alt dette på ett liv da?! Kan noen værsåsnill fortelle meg at det ordner seg, og at jeg ikke trenger å stresse med å komme i gang? Kan noen plis fortelle meg at jeg må roe meg ned og si at ting kommer til å gå som de er ment til å gå? Og det værste er at jeg allerede sitter i Australia som 17 (værste er at jeg er stressa fordi jeg syns 17 år begynner å gammelt og på tide til å starte alt dette, jeg tror jeg har et problem) åring og sier alt dette, det vil jo si at jeg har jo startet for søren! Jeg sitter i timene på min australske skole og skriver budsjettplaner for leiligheter i New York, samtidig som studiemuligheter og karrierevalg både der og andre steder i verden. Okei nå innser jeg at jeg har virkelig et problem. Jeg vil bare ikke innse av man noen gang må velge, og at man ikke kan gjøre alle fornøyde.. Kanskje dette er området som fortsatt er veldig usikkert i meg. Kanskje jeg bytter så ofte fordi jeg er usikker på hva jeg kan klare og ikke, jeg vet virkelig ikke, jeg finner det vel ut ettehvert. Er det bare jeg som er helt gal i hodet eller er det noen andre som har det sånn også?!

Så fra meg til deg, snille deg, har du sjangsen, dra på uveksling, reis, dra vekk og få noe annet å sammenlikne ditt nåværende liv på. Du lærer så mye at jeg får ikke en gang sagt det. 

Gud det var godt å skrive dette offentlig. Og tusen takk for at du holdte ut hele innlegget og ikke ble overstresset bare av å lese det, hehe.. Og du som spurte om jeg kunne skrive noe om hvordan jeg hadde vokst personlig, jeg håper jeg ikke ga deg et alt for stort svar.



















Ja sånn går da dagene..

Det er altså ingenting spennende som skjer for tiden, annet enn skolearbeid, skolearbeid og atter skolearbeid. I tillegg har jeg vært forkjøla (alltid like rart å være forkjøla når det er varmt ute) og har bare å få vekk dottene i ørene og få tilbake den normale stemmen så jeg er i full gang igjen! Skal innrøme at jeg kjeder meg litt, om dagene. Jeg er så lite rutineperson som man kan få det og nå som jeg har ingenting annet enn ting på To Do listen som omhandler oppgaver, begynner jeg å bli klar for å få dratt på camp og gjort noe annerledes. Herregud som jeg suger til å holde meg i ro og fokusere.. Nesten irriterende, faktisk. 

I helga hadde jeg Sigrid-helg også, bortsett fra fredag da vi var ute og spiste på Spinnaker. Den bestod av å lese blader, se film, spise sjokolade (o'hellige nugatti krunsj), gjøre lekser og faktisk ikke stort mere enn det. Var godt, men litt kjedelig også..

Off nei jeg begynner å bli utålmodig kjenner jeg. Må bare holde ut tre uker til med alt skoleopplegget og så er det Red Centre Outback Tour!! Wii som jeg gleder meg.

78 dager igjen av oppholdet mitt i Australia. Vet ikke helt hva jeg syns om det jeg. Skummel tanke.



 

DOUBLE DATE

Okei var egentlig mere slik at jeg og Kyle ødela daten til Sam og Chelsea..







haha..







Så møtte vi Sam som var ferdig på jobb på maccern!

V I K T I G

SE videoen.  

 

I said, Hey, I put my new shoes on and suddenly everything is right





I N S T A G R A M

Norway!

Endelig fått skolegenseren min! Nå skal jeg bli lekker utover "vinteren" altså.

Ja never mind ansiktet mitt på dette bildet altså..

Krøplingene ?

Meg og Heidi i matte! Er sikker på at jeg kan telle på én hånd hvor mange oppgaver vi har gjort i timen helt siden jeg kom.

FISHING

Fisking er seriøst kjedelig. Og tar alt for lang tid.

Der fikk han fisk!!

Mah black boys!

Fin fisk.

SVAR

Vilde:

* Lurte litt på selve prosessen med det å reise. Hvor lang tid brukte du på å søke?

- Jeg begynte ganske tidlig, siden jeg var såpass ivrig på det. Så jeg startet vel 1,5-2 år før jeg dro. Det startet med et intervju i Trondheim cirka et år før, så fortsatte papirarbeidene etter det helt til jeg endte opp i Bundaberg!

* Hvor mye kostet selve reisen osv tilsammen?

- Australia året koster rundt 120 000 kroner. Farsken ikke billig, men absolutt verdt det.

* Hvor mye penger bruker du i måneden?

- Jeg får en fast sum på 2500 kroner i måneden fra stipended jeg får, som holder om jeg ikke skal noe spesielt, ikke bruker stort og bare lever dagliglivet i Bundaberg. Siden jeg kan være steike vimsete og dårlig til å prioritere når det gjelder penger (jeg har en svakhet for moteblader som suger pengene ut av deg og småkjøping av nøtter og slike ting..) så er det ikke få gangene jeg har tatt frem dådyrøynene til min kjære mor og far. Jeg håper ikke dere har skrevet ned full gjeld på alt til deres vidunderlige datter? haha, I såfall blir det knekkebrød og brønnvann på meg i tre år framover.. 

* Fikk du støtte fra lånekassen?

- Jepp jeg får veldig god støtte fra lånekassen som dekker over halvparten av utvekslingsprisen, som jeg som sagt bruker til lommepenger nå.

* Har dere uniform hver dag? Og har dere lov til å bruke sminke på skolen?

- Jepp, uniform hver eneste dag. Sportsuniform til vanlig utenom torsdager, hvor alle må på med formal uniformen som er skjorte, slips, og skjørt for jenter. Jeg bruker den uniformen nesten hver dag fordi den er litt finere (Om det går an å bruke ordet fin for mine uniformer i det hele tatt da), men det varierer. Så må vi ha hvite sokker og svarte lærsko, en eneste hvit stripe og du får detention eller utvisning. Samme med piercinger og sterke hårfarger osv. De påstår at sminke ikke er lov, men helt normal sminke med mascara og øyenskygge og slike ting sier de ikke noe på. 

* Hva sa foreldrene dine når du ville reise?

- Forsåvidt, så hadde de ikke noe valg. Haha neida, men jeg var såpass skråsikker og innstilt på at jeg skulle på utveksling flere år før det skjedde at jeg tror de skjønte det ikke var mye de kunne si eller gjøre. Begge støttet og støtter meg veldig og oppfordret meg masse til å gjøre det, noe jeg setter pris på og er veldig glad for!

Synneva:

* Er det EQI som organiserer de turene?

- De som organiserer campene jeg har vært på og skal være med på er Terra Australis. EQI er ganske ukjent for meg. 


 

Å komme tilbake på skolen er alltid hyggelig med så mange gode venner som jeg har! Selv om skolearbeidet er en annen historie. Tirsdag er det fri som vanlig og siden vi har disseksjon av en fisk i marine biologi på fredag skal jeg, Kyle og Sam ut på fisketur for å hente oss fisk til fredagen, haha.

Tudelu!




 

Spørsmål og vel hjemme i Bundaberg

Fikk to spørsmål på forrige innlegg;

Vilde: Hvor bor du?

Svar: Jeg bor i Bundaberg, liten koselig by i Queensland fire timer nord for Brisbane. Veldig varmt!

Maria:

(Tusen takk for hyggelige ord først, forresten! Godt å høre)

-Hvordan visste du hvilken organisasjon du reiste med?

- Hvilke turer får du mulighet til å bli med på gjennom utvekslingsåret?

- Hvordan var første skoledag?

Svar: 

- Jeg hørte litt rundt med forskjellige venninder som hadde reist tidligere, og så så jeg på hvilke organisasjoner som sendte studenter til Australia i juli, fordi det er det nemlig ikke alle som gjør. Så også etter en organisasjon som ikke betaler familiene sine, noe som kan sende deg i hvilken som helst familie som bare tar deg inn for penger. Og det endte med STS, som jeg er relativt fornøyd med.

- Jeg har fått tilbud om to, en på østkysten som går fra Cairns ned til Sydney i september/oktober (som var H E L T fantastisk) og en annen i april, som går inn til ørkenen og Alice Springs, Uluru og nedover der. Gleder meg veldig masse.

- Første skoledag var dritkul. Skummelt, morsomt, spennende, alt på en gang. Fikk veldig mange blikk og folk var nyskjerrige på hvem den "nye" var, så mange som smilte og stilte spørsmål, alle var utrolig hyggelige og hjelpsomme. Det har de vært hver dag siden den dagen. Hadde heller ingen aning på hvor jeg skulle gå, men fikk hjelp hele tiden. Noe jeg syns er morsomt er hvordan jeg kom dit med skjorta stappa ned i skjørtet og så veldig sofistikert ut når vi hadde parade (når hele trinnet samles i hallen én gang i uka), som var virkelig ikke måten de hadde på seg fin uniformen. Noen venninder tok meg fort med på badet og sa at jeg skulle ta den ut, haha.

Nå som jeg er i gang med spørsmålene, er det noen andre som har noe de lurer på? (Siden bloggen min er så kjent og dere sikkert klør for å bli bedre kjent med meg!)

Off nei nå fikk jeg hjemlengsel. Har hadd den beste tiden med folket mitt. 


































HALLA



 


Bundaberg i morgo

Og i dag sa jeg hade til mine kjære, og ser de ikke før om tre måneder igjen.. Heldigvis ikke så lenge som siden forrige gang jeg så de, for nå begynner det virkelig å nærme seg slutten. Bare tre måneder igjen, cirka. Og de kommer til å gå unna veldig fort, som jeg syns er positivt, men samtidig veldig veldig trist og ekkelt å tenke på.

I dag sa jeg jo som sagt hade til mamma, ola, julie og sanna rundt 12 tiden, og ble selv hentet av en mann som er i slekt med familien min langt uti som jeg skal ligge til nå i natt. Han tok meg rundt hele kystlinja av Sydney, med Bondi beach, Bronte beach, menge andre beach jeg ikke husker navnet på, hundrevis av bay's, og vi kjørte sikkert rundt 5-6 timer til sammen. Kom nylig hjem fra thai restaurant, så nå skal jeg dusje og legge meg for å ta flyet tidlig i morgen.

Hamilton Island/eventyr land

Siden vi dro på den båtturen vi dro på i går til Great Barrier Reef, fikk vi gratis tur-retur til en annen liten øy som heter Hamilton Island. Så vi våknet i åttetiden i morgest og kom til et lite eventyr land hvor eneste bilene som var der ute var golfbiler og små koselige utekafeér, mange fine leiligheter, eller alt var rett og slett utrolig fint. Vertfall stranda og bassenget! Nei alt var fint, kan ikke velge.. Vertfall, vi leide oss to golfbiler og råna rundt hele øya flere ganger, var på wildlife resort hvor de hadde koala, kenguru, slanger, skilpadder, krokodiller, osv osv, lå og sola oss og bada i et nydelig basseng og bare storkosa oss! Nå er det desverre siste natta på hotellet her i Airlie Beach, vi har hatt noen helt uforglemmelige dager og vi kunne nok ikke ha valgt et bedre sted å ha badeferien på. Men heldigvis har vi jo noen dager i Bundaberg og så tre dager til i Sydney! Så det er jo ikke helt over enda da, heldigvis. Hater hater hater at ting tar slutt. 

I morgen skal vi bare slappe av, pakke, rusle rundt, spise middag osv før vi tar natta på toget. Legger ut noen vakre bilder fra dagen, og vår kjære buggy, som de kaller golfbiler.




























HAR JEG IKKE HATT ØRER HAR SMILET GÅTT HELT RUNDT

MAKAN til dag! Det sier jeg bare. Dykkingen i selveste Great Barrier Reef med TIDENES kjekkeste dykkeinstruktør i dag var seriøst valuta for pengene. Heelt fantastisk var det, og enda bedre når vi bestemte oss for å bli med på helikoptertur over noe av revet også, enormt digert, men så uvirkelig å være med på. Har hadd den beste dagen på leeeenge, kanskje noen gang! Høres ut som vi lever i en drøm, så hva enn du gjør, ikke klyp meg. Vil uti vannet igjen!!

Jeg skal bli dykkerinstruktør.


HALLA FOLKENS =)


Oss fire under vann! Vår kjære instruktør Joey fremst.

Sannamor

Mej

Juliemor



WIHOO

WICKED





Joey fra Manchester med ikke fullt så usexy aksent. Om dykkeinstruktører er så deilige, vet jeg godt hva jeg skal bli!

Bilde tatt fra helikopterturen!

Kommer flere bilder senere, har maaaange. 

Life in wonderland

I går var vi på havrafting med snorkling, sightseeing og soling og bading på en strand man gjerne kan kalle definisjonen på paradis. Var den samme turen jeg dro på på campen så gleda meg så sykt til de fikk se den utsikten vi så, som er den tredje mest fotograferte plassen i Australia. Heeelt sinnsykt, går ikke an å si noe annet. I dag har vi bare ruslet rundt og fikset diverse greier, booket dykking og snorkling i Great Barrier Reef til i morgen og det gleder vi oss veldig til, herregud for et fantastisk land dette er. I kveld blir det ut å spise igjen, er så ikke feil å dra ut å spise hver kveld altså!

=)









Ja, det ser faktisk sånn ut. Eller finere i virkeligheten, da.

















mine beste jenter <3

Oog i dag fikk vi en rei dose med regn, men det holder på å klare seg opp nå, så det blir lekkert i morgen!

Adios mis amigos

 

OFF TO AIRLIE BEACH

Og i går hadde vi BBQ sammen med venner av vertsfamilien min og vennene mine, som var kjempekoselig! Så sykt merkelig at alle liksom er sammen og snakker med hverandre, etter å bare ha sett hverandre på bilder. Helt merkelig opplegg, haha. Men veldig morsomt!

Det var forresten heelt amazing og møte de igjen, ble noen lykketårer på flyplassen ja! Er så glad i folket mitt, jeg er verdens heldigste <3





Serverte den hellige wok'en min på fredagen!




















Nå er norskefolket mitt på vei!!

Og jeg er på skolen med konsentrasjonsvansker på grunn av det. Eller nå har jeg en time hvor folk forbereder seg til en prøve senere i året som jeg ikke skal ha, så jeg får gjøre hva jeg vil av lekser osv, så jeg leser min kjære bok i engelsken, To Kill a Mockingbird. Got to love the classics =) åh har forresten pilates/yoga i dans etterpå. Har det hver torsdag, skal bli morsomt!

I morgen henter jeg de på flyplassen og jeg syns det er helt spinnvillt, jeg får møte de igjen etter over 6 måneder! Hvor sykt er ikke det.. Lurer på om det kommer til å gå opp for meg.

Ny skatt i min kjære garderobe

I helga.

Og i dag har jeg gått rundt i byen fra klokken halv ni til to, svetta som en gris fordi det er så himla varmt her nå at ja. Jeg har gjort klar noen gaver for det kjære besøket mitt som kommer på fredag! Herreguud som jeg gleder meg, tenk at jeg ikke har sett de på et halvt år, hvor sykt er ikke det. Hele greia er steintullete spør du meg, og jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn å få besøk av de akkurat nå. Nå sitter jeg og slapper av i sofaen, har akkurat tatt meg en liten lur fordi den sola tok seriøst all energien ut av meg. Senere i dag skal jeg gjøre lekser, rydde på rommet, evt trene, og ja bare nyte fridagen min! Tirsdager er seriøst best, og Bundy er en himla koselig by når man faktisk tar seg tid til å gå rundt i byen og se i de små butikkene og kafeene, har funnet så mange fine butikker og restauranter som man skulle trodd man er i New York eller Sydney når man er der. Så jeg hadde en veldig fin lunsj med meg selv i dag, så selvstendig som jeg er!

Smask







Den er beige/brun btw. Bildene så bare bedre ut i svarthvitt.



Sigrid Alnæs, 18, Kristiansund. Var utvekslingsstudent i Bundaberg, QLD, Australia skoleåret 2011/2012. Om det er noe du lurer på, kontakt meg på sigrid_savanna@hotmail.com. Blogger fordi jeg tenker mye, og lurer på om du gjør det samme.

arkiv

  • Mai 2013
  • Mars 2013
  • Februar 2013
  • Januar 2013
  • Desember 2012
  • Juni 2012
  • Mai 2012
  • April 2012
  • Mars 2012
  • Februar 2012
  • Januar 2012
  • Desember 2011
  • November 2011
  • Oktober 2011
  • September 2011
  • August 2011
  • Juli 2011
  • Juni 2011
  • Mai 2011
  • April 2011
  • Mars 2011
  • Februar 2011
  • Januar 2011
  • Desember 2010

  • kategorier

  • Blogg

  • lenker

  • Amalie i Korumburra, Australia
  • Ann hege i Canberra, Australia
  • blogg.no
  • Cathrine i Adelaide, Australia
  • Elise i Hervey Bay, Australia
  • Elise i Tamworth, Australia
  • Elise i USA
  • Emilie i Hervey Bay, Australia
  • Eva i Townsville, Australia
  • Fride i Sydney, Australia
  • Ingvild i Melbourne, Australia
  • Karna i Newcastle, Australia
  • Katinka i Gold Coast, Australia
  • Kristina i Hervey Bay, Australia
  • Marthe i USA
  • Serina i Warragul, Australia
  • Vilde i Hervey Bay, Australia

  • designet er laget av:

  • caroline maria bloglovin


  • hits